Oppgåve A

OPPGAVE A: Skriv et blogginnlegg der du forstørrer ett av følgende to øyeblikk:

Øyeblikk 1: Du sitter på bussen på veg heim fra skolen en ettermiddag. Du er trøtt etter en slitsom dag på skolen, og du ønsker at det skal være stille rundt deg. Men så kommer to eldre damer på, og setter seg på setene rett bak deg. De er av den meget pratsomme sorten.

Øyeblikk 2: Du kommer gående bortover Thomas Angells gate ca. klokka seks en lørdags ettermiddag. Det er ganske lite folk ute, men du ser tre godt berusa unge gutter egle seg inn på en norsk soldat som går like foran deg. Soldaten har mørk hud, og de tre guttene snakker svært nedsettende til han. Det er tydelig at de vil slåss. Du vurderer om du skal gripe inn, men lar det være. 

Øyeblikk 1: Eg gikk på bussen, betalde og gjekk og satte meg på eit toersete som var ledig. Musikken var i øyrene og eg var klar til å stenge verden ute. Det hadde vært ein slitsom dag på skulen og eg holdt på å segne om av trøyttheit, men akkurat da eg skulle forsvinne ut i mi eiga verd og kanskje til og med sove ei lita stund kom den verste sorten mennesker på bussen. Eg la først merke til at dei bråkte veldig når dei skulle entre bussen og dei måtte selvfølgelig betale dei tredve kronane i einkroningar. Dei to gamle damene hadde begge nesten blått hår og beige jakke, rynkane i fjeset var godt utvikla men begge hadde sminka seg så dei så ut som troll. Eg stengde dei ute og tenkte at dei sikkert ikkje kom til å bråke når dei hadde fått planta rumpa si på setet. Musikken dunka svakt i øyrene og eg lukka auga. Latteren skremde livet av meg, den raspande lyden trengde gjennom musikken og eg åpna augane raskt for å se kvar den kom frå. Kilden var selvfølgeleg dei to gamle damane som no hadde plassert seg på seta rett bak meg. Dei prata som ein foss om barnebarna, vin, feireturar og kattane sine. Volumet på musikken steig meir og meir ettersom dei fortsatte men det virka som om kvar einaste gang eg skrudde på volumknappen begynte dei også å snakke høgare. Blodet pumpa i årene og eg hadde eit sterkt ønskje om å hoppe opp og skrike " hold kjeft jævla sladderkjerringar ! " Eg gjorde ikkje det, eg satt stille og irriterte meg aleine helt til eg gjekk av bussen.

Why I love sports

Sports has colored my life every day for the past sixteen years, I grew up going to all sorts of arenas with my dad. He would bring me to his own handball matches, to see Rosenborg and also at hockey games before I even could walk, and I sat there and watched it all form my stroller. I have played handball, football, a tiny bit of hockey and I have danced. All this have made me the person I am socially and mentally. I think you learn a lot by doing sports, you learn how to win and lose and in team sports (which are my favorites) you learn how to play together as a team. Sports is a gathering thing and I bring people together, through TV and radio thousands of people watch the same games and cheers for the same teams. You can have a conversation with a complete stranger and he or she would have made herself an opinion about sports. It is also a great way to keep in shape and be healthy, I know there’s a lot of training centers around the country but a lot of what is good with sports is the fact that you have someone to train with and the team spirit you feel when you lose and win together. You learn a lot about being unselfish and cooperating with others but also when to take your own chances when you get them. And last but not least it’s fun while you are doing it!

The curious incident of the dog in the nighttime

Would I be able to take care of a child with asbergers ?

If you get a child with asbergers you have to give up a lot of your own interests and that might be a difficult thing to do. On the other hand this is your child and you have a responsibility towards the child which means that you have to take care of it. It might be hard to spend so much of your time and energy focused on giving the child what he/she needs that it can be easy to lose yourself while doing it. You’ll miss going out with friends, interest you have and you might have to put your career to a halt. Even if I would lose a these things I don’t think I would be able to give my child away, I won’t say I have all the qualities that you should have to take care of a kid like that, but who does? I don’ think we can imagine how it is before we have spent some time with people with this condition and it will be hard to learn how his/her mind works but eventually I think I’ll get used to being around my child. The fact that you’re often two people who is sharing the task also makes it easier to deal with. Then you can arrange that someone can have a night of sometimes and I think that would be an enormous help. But not only your partner but also the rest of the family is important for this to work.

Skulle ha vært publisert tidligere men hadde blitt lagret i kladd istedet for å bli postet på vanlig måte.